søndag 12. juni 2011
La menn være menn
Jeg er i ganske mange bryllup iløpet av et år og har lyttet til ganske mange taler opp gjennom tidene. Senest i går var jeg i et herlig bryllup ute på Glesvær på Sotra. En nydelig dag, fantastiske mennesker og et vakkert brudepar. Da denne brudgommen skulle holde sin tale til bruden (som må være den mest morsomme og underholdende talen jeg har hørt på LENGE) avslørte han en meget treffende kommentar som kom fra sin seks-år gamle sønn etter mor og far hadde hatt en sjelden krangel; -Pappa, jeg er så glad for at jeg er gutt. -Å? Hvorfor det, spurte hans far. -Jo, fordi da blir jeg mann, og da trenger jeg ikke å gjøre så mye!
torsdag 9. juni 2011
tirsdag 7. juni 2011
mandag 6. juni 2011
"Aldri mer...."
Aldri mer ta med småungene på shopping! Aldri mer ta med ungene på avtaler i byen eller aldri mer ta ungene med på konsert! Men likevel gjør vi det gang på gang og vi lærer aldri!
I dag skulle jeg på avslutningskonsert med minsten da hun skulle spille fiolin sammen med sine jevnaldrende... Og hva gjør jeg...? Jo, tar med de to storesøsknene i håp om at det skulle bli en flott, familiær opplevelse. Det går nøyaktig 10 minutter før mellomste mann vrir seg på stolen på bakerste benk og sutrer om at han er sulten vil hjem. Veldig pedagogisk prøver jeg rolig og diskrét å fortelle han at det er viktig vi er stille og støtter opp om lillesøster når hun skal spille fiolinstykkene sine og vise at vi bryr oss om det hun gjør og at vi må lære å sitte i ro på stolen vår. Det ser ut til å ha virkning i ca.1 minutt. Da finner vår sønn ut at han skal ut å leke i regnet for så å komme inn våt og kald med skosåler som hviner i gymsalgulvet. En lyd som setter seg godt i ryggmargen. Det er da de lange og belærende blikkene begynner å komme fra foreldre på radene foran. Jeg er selvfølgelig opptatt med å filme 1.klassingen som endelig har komt seg frem på scena og klarer liksom ikke helt å hysje og filme samtidig. (Det klarte forresten mødrene på raden foran meg meget godt...) Siden han da ikke får den oppmerksomheten han ønsker, finner han tjukkasen bakerst i salen og begynner ta gymøvelser på den. Utrolig kjip følelse å stå "stuck" med filmkameraet uten mulighet til å gå bak å stoppe de høylytte trampene fra guttungen da han tar fart for å gjøre diverse versjoner av saltomotaler. Temperaturen stiger noen hakk i kroppen og jeg sender han noen sinte og tydelige blikk med bønn om å holde opp, og får en lang tunge i retur. Da begynner det å koke godt under topplokket og jeg legger strategien for hvordan på en saklig og grei måte forklare rebellen vår at grensen er nådd!
Etter at vår vesle fiolinist er ferdig med sitt, drar jeg med meg bråkmakeren ut i bilen og forteller hvor utrolig skuffet jeg er over den dårlige folkeskikken hans. De to andre setter seg lydig inn i bilen og prøver å ikke havne midt i skyttsilden. Det topper seg da min frustrasjon ikke har noe innvirkning på han og jeg ber han gå ut av bilen for å tenke seg om... Problemet er bare at den stakkars våte og sultne gutten ikke han noe planer om å sette seg inn igjen...! Etter litt forhandlinger, setter poden seg endelig inn i bilen og vi kan kjøre hjem.
Det er lenge siden det var så stille rundt kveldsbordet som i kveld og jeg kan ikke huske at min søte trollunge har lagt seg til å sove så søtt noen gang.
Den lange godnattklemmen og den varme omfavnelsen sa nok mere enn tusen ord.
Men jeg skal "aldri mer" ta med ungene på konsert... Tror jeg....
I dag skulle jeg på avslutningskonsert med minsten da hun skulle spille fiolin sammen med sine jevnaldrende... Og hva gjør jeg...? Jo, tar med de to storesøsknene i håp om at det skulle bli en flott, familiær opplevelse. Det går nøyaktig 10 minutter før mellomste mann vrir seg på stolen på bakerste benk og sutrer om at han er sulten vil hjem. Veldig pedagogisk prøver jeg rolig og diskrét å fortelle han at det er viktig vi er stille og støtter opp om lillesøster når hun skal spille fiolinstykkene sine og vise at vi bryr oss om det hun gjør og at vi må lære å sitte i ro på stolen vår. Det ser ut til å ha virkning i ca.1 minutt. Da finner vår sønn ut at han skal ut å leke i regnet for så å komme inn våt og kald med skosåler som hviner i gymsalgulvet. En lyd som setter seg godt i ryggmargen. Det er da de lange og belærende blikkene begynner å komme fra foreldre på radene foran. Jeg er selvfølgelig opptatt med å filme 1.klassingen som endelig har komt seg frem på scena og klarer liksom ikke helt å hysje og filme samtidig. (Det klarte forresten mødrene på raden foran meg meget godt...) Siden han da ikke får den oppmerksomheten han ønsker, finner han tjukkasen bakerst i salen og begynner ta gymøvelser på den. Utrolig kjip følelse å stå "stuck" med filmkameraet uten mulighet til å gå bak å stoppe de høylytte trampene fra guttungen da han tar fart for å gjøre diverse versjoner av saltomotaler. Temperaturen stiger noen hakk i kroppen og jeg sender han noen sinte og tydelige blikk med bønn om å holde opp, og får en lang tunge i retur. Da begynner det å koke godt under topplokket og jeg legger strategien for hvordan på en saklig og grei måte forklare rebellen vår at grensen er nådd!
Etter at vår vesle fiolinist er ferdig med sitt, drar jeg med meg bråkmakeren ut i bilen og forteller hvor utrolig skuffet jeg er over den dårlige folkeskikken hans. De to andre setter seg lydig inn i bilen og prøver å ikke havne midt i skyttsilden. Det topper seg da min frustrasjon ikke har noe innvirkning på han og jeg ber han gå ut av bilen for å tenke seg om... Problemet er bare at den stakkars våte og sultne gutten ikke han noe planer om å sette seg inn igjen...! Etter litt forhandlinger, setter poden seg endelig inn i bilen og vi kan kjøre hjem.
Det er lenge siden det var så stille rundt kveldsbordet som i kveld og jeg kan ikke huske at min søte trollunge har lagt seg til å sove så søtt noen gang.
Den lange godnattklemmen og den varme omfavnelsen sa nok mere enn tusen ord.
Men jeg skal "aldri mer" ta med ungene på konsert... Tror jeg....
Okei, da...
Så lager jeg en blogg. Det hadde jeg aldri trodd! Aner ikke hva jeg skal skrive om for jeg er verken morsom, smart eller kreativ! Men nå er jeg i alle fall her.... Kanskje idèene kommer etter hvert.
Vi snakkes, da!
Vi snakkes, da!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)